Quisquilia: Lib. nov.

Hun ble født kort tid før tiden endret seg for all tid da den gamle verden forsvant sammen med samfunn og sedvaner, skikk og bruk, og da samtidig tre keiserdømmer med ett sank ned i historias minne og kartene ble tegnet på nytt ifølge et tragisk terningspill, og hun vokste opp trygt og godt midt i gyldne åkrer og marker og bondeliv og dugnad og da hestevogn ble skiftet til bil hva som markerte det knitrende oppbruddet til modernismen. Hennes ektemann falt på østfronten under andre verdenskrig, hun flyktet og forlot fedrelandet, die Heimat, sammen med de to guttene sine, faren min og onkelen, tok avskjed fra hjemstedet sitt. Hun var ikke en gang 32 år gammel, og livet hennes hadde forandret rubb og stubb for andre gang. På samme måten som verden hadde sunket i grus.

Ved fylte 19 år bestemte hun seg til å flytte til et annet land og et fremmed språk og tok alt sitt mot til seg og håp og tro, og sånn fant mora mi seg comme au pair ved vertsfamilien som gav henne kost og losji, og for det meste arbeid, idet hun drog omsorg for barna deres og fungerte som hushjelp. Det var allerede en internasjonal by, denne merkelige hovedstaden midt i Europa, på slutten av 1960-tallet, og samtidig et øy helt isolert i språk og bruk fra området, en konflikt sånn nærværende som gammel, med øyne som fremdeles i dag ulmer av hat og skinnsyke, og hennes morsmål ble ikke tatt for gitt som i dag, fremfor alt på torgene til Ixelles der man er i handelen med ulike varer og fremmedartet eim og lukt og bitende krydder og mange koloniale folk. Hjemme fantes det den diversehandelen og nærbutikken til familien.

Vi kom til huset sent på kvelden, ble ønsket velkommen, og neste dag satt vi oss ned rundt bordet og lo og drakk og spiste mat mens vi fortalte om turen vår langs vestkysten, øygruppa ved munningen av Atlanterhavet der vi fikk anelse om historia og ble solbrente og skulte høyt over dens fjell og innhegninger som består av stein og sekler fylt med fattigdom og besvær, Oransjeordenens marsj tvers gjennom bysentret til Nordens hovedstad. Så stor en familie, onkel, tante, sine seks barn, i tillegg barnebarna. Hennes første barn ble født med sykdom, hun var 34 år, hun hadde vært som ei søster til meg da jeg var ung, og der gav hun spedbarnet til meg for å holde og bære ham, et så lite liv, en lettvekt som veide nesten ikke noe, finlemmet med det største smilet en kan tenke seg. Hvordan kan noen så liten vise seg så tungtveiende?

Alle tre sitter de nå ved spisebordet; hun fredsom og fri av det strenge regimentet av mora, oldemora mi, dattera av en gammel tidsalder, dannet ved den Höhere Töchterschule i et land langt borte, hun knust av sorg og sykdom med et blikk over brilleglasset, hun ser ikke inn i glasset for å se etter framtiden men drømmer en drøm, minnes dem, et streiftog i et liv sæl av lykke, og hun den siste som oppdrar tre barn med ikke noe bekymret hjerte men fast håp: De forteller enhver om ætt og herkomst, en fortelling, narrativ, som vi aldri blir lei av, mødrenes liv.