Tag: Norsk


Roaring Twenties

November 10th, 2013 — 10:04am

Siste gang jeg gikk til søndagskonserten ble jeg sammen med ei norsk studentkollegaen. Hun visste ikke akkurat hva som vi skulle gjøre og høre på, men allikevel bestemte hun seg å komme med da jeg foreslo å møtes sammen ved Clärchens Ballhaus som er en velkjent og gammel dansklubb i Berlin. Det fins den såkalte speilsalen der, og hver søndag spiller der klassiske eller jazz-grupper i en hyggelig og litt gammelmodig omgivelse.

Det er som om man reiser tilbake til 20-årene, tiden da Berlin var senteret til det Europeiske bohème-miljøet med mange kunstnere og frigjestere i byen, en tid fylt av eventyr, eksess og dekadens ved siden av hverdagskultur og -arbeid. Samfunnet i dag er nesten som kosmopolitisk som i de Roaring Twenties, og uten tvil er det hedonistisk og hemmelighetsfylt på samme måten. En gjenlyd til lyst sinn, dansen rundt gullkalven, Josephine Baker som gjenganger.

Vanligvis fins det et piano midt i salen, men denne gangen ble det tatt bort fordi det spilte en fiolinkvartet og slik var det ikke nyttig. Musikerne ble alle fire hentet fra de Berliner Filharmonikerne, og det var åpenbart da de begynte å lage musikk fordi opptrinnet var nesten uten feil. Kollegaen min og jeg, vi drakk et glass rødvin hvert, og lyttet til visene. Omkring oss begeistring, glede allesteds, og programmet gav mye grunn for å bli entusiastisk.

Det begynte med Telemann i det 17-tallet, litt barokk og schwülstig, og ble fortsatt til vår tid med et utvalg av stykker fra flere polske komponister. Melodier og danser, en svak fornemmelsen ved det, bak det uro, mørket som reiste seg ett tiår senere, men først synger de om jomfruelig moro og nærværet i all dets enkelhet. Folkeviser motsatt de oppgryende skyggene, livslyst. Elskov som en sløset dans, hver natt en ilddåp før den siste brannen.

Den store glemselen, ødeleggelsen til sivilisasjon, bare et fåtall år senere. Jo visst, i natt påkaller blomstringstiden før, fiolinene kaster kyss inn i salen, lysene blinker mer levende og lysere, og tilskuerne brister ut i latter imot hverdagens hvisking. Det var flott! Konserten avsluttet med utdrag av Mozarts Tryllefløyte og karnevalen til Charles Dancla: une fantaisie brillante, leichtfüßig, lettsindig, svimlende. Et sansebedrag. Og deretter en marsj.

[Arkiv: Opprinnelig publisert på 24.01.2013.]

Comment » | Category: Billed, Miscellaneous | Schlagwörter: , , , , , ,

Au jour de hui

April 8th, 2013 — 7:29am

?? ??

Zu vemoody heute. (Wankelmut)
For veymütig i dag. (wistful)
Too wehmodig today. (oh dear)
Woeful, I might add.
(erneut)

Comment » | Category: Dikt, Nota | Schlagwörter: , , , ,

Mødre

März 4th, 2013 — 3:52am

Hun ble født kort tid før tiden endret seg for all tid da den gamle verden forsvant sammen med samfunn og sedvaner, skikk og bruk, og da samtidig tre keiserdømmer med ett sank ned i historias minne og kartene ble tegnet på nytt ifølge et tragisk terningspill, og hun vokste opp trygt og godt midt i gyldne åkrer og marker og bondeliv og dugnad og da hestevogn ble skiftet til bil hva som markerte det knitrende oppbruddet til modernismen. Hennes ektemann falt på østfronten under andre verdenskrig, hun flyktet og forlot fedrelandet, die Heimat, sammen med de to guttene sine, faren min og onkelen, tok avskjed fra hjemstedet sitt. Hun var ikke en gang 32 år gammel, og livet hennes hadde forandret rubb og stubb for andre gang. På samme måten som verden hadde sunket i grus.

Hvem som elskerVed fylte 19 år bestemte hun seg til å flytte til et annet land og et fremmed språk og tok alt sitt mot til seg og håp og tro, og sånn fant mora mi seg comme au pair ved vertsfamilien som gav henne kost og losji, og for det meste arbeid, idet hun drog omsorg for barna deres og fungerte som hushjelp. Det var allerede en internasjonal by, denne merkelige hovedstaden midt i Europa, på slutten av 1960-tallet, og samtidig et øy helt isolert i språk og bruk fra området, en konflikt sånn nærværende som gammel, med øyne som fremdeles i dag ulmer av hat og skinnsyke, og hennes morsmål ble ikke tatt for gitt som i dag, fremfor alt på torgene til Ixelles der man er i handelen med ulike varer og fremmedartet eim og lukt og bitende krydder og mange koloniale folk. Hjemme fantes det den diversehandelen og nærbutikken til familien.

Vi kom til huset sent på kvelden, ble ønsket velkommen, og neste dag satt vi oss ned rundt bordet og lo og drakk og spiste mat mens vi fortalte om turen vår langs vestkysten, øygruppa ved munningen av Atlanterhavet der vi fikk anelse om historia og ble solbrente og skulte høyt over dens fjell og innhegninger som består av stein og sekler fylt med fattigdom og besvær, Oransjeordenens marsj tvers gjennom bysentret til Nordens hovedstad. Så stor en familie, onkel, tante, sine seks barn, i tillegg barnebarna. Hennes første barn ble født med sykdom, hun var 34 år, hun hadde vært som ei søster til meg da jeg var ung, og der gav hun spedbarnet til meg for å holde og bære ham, et så lite liv, en lettvekt som veide nesten ikke noe, finlemmet med det største smilet en kan tenke seg. Hvordan kan noen så liten vise seg så tungtveiende?

Alle tre sitter de nå ved spisebordet; hun fredsom og fri av det strenge regimentet av mora, oldemora mi, dattera av en gammel tidsalder, dannet ved den Höhere Töchterschule i et land langt borte, hun knust av sorg og sykdom med et blikk over brilleglasset, hun ser ikke inn i glasset for å se etter framtiden men drømmer en drøm, minnes dem, et streiftog i et liv sæl av lykke, og hun den siste som oppdrar tre barn med ikke noe bekymret hjerte men fast håp: De forteller enhver om ætt og herkomst, en fortelling, narrativ, som vi aldri blir lei av, mødrenes liv.

Comment » | Category: Billed, Stemninger | Schlagwörter: , , ,

Utenfor

Januar 15th, 2013 — 4:44pm

Utenfor byen er natta. Bakgårdens ytterlinjer defineres av dårlig lys, glimrende skygger som skjærer snøteppet som har lagt seg her om dagen på gresset bortenfor steinmuren som innhegner tomten vår, på gangstien til plassen med søppelcontainere på venstre hånd, på sandkassa til høyre for dem, på takene av de til- og motstående husene som ble hvitnet av svakt snødrev. Bakgården er tett omsluttet på begge sider, bare halvåpen bakut ovenfor muren, der finnes ei rekke boligblokker; den er ikke noe annet enn et svart åndedrett, tungt og helt fartsfylt.

Noe dveler ubevegelig der nede, schemenhaft og truende, nedenfor balkongen på fjerde etasje der jeg er. Lyset skinner inn gjennom vinduet, dets rute filtrerer natta, men et kjøligt vindpust lurer seg inn allikevel, smigrer omkring rommet, streifer gardinstoffet, dyna, føttene mine, kysser meg med smale lepper. Jeg ligger her i sengen og prøver å sove, jeg la meg tidlig, lenge før midnattstid, fåfengt. Jeg har sett ditt ansikt for ofte. Vinteren hvitner natta.

I kveld da jeg kom tilbake, møtte jeg naboen min ved døra på huset. Han flytter øyensynlig, var i ferd med å frakte gods til bilen sin; døra ble holdt åpen gjennom flyttekartongene hans, øverst oppe det fants leketøy til et barn. Vi har aldri snakket før. Et barn på min etasje, skulle jeg ikke ha lagt merke til det? Er det mulig? Han er omtrent 40 år gammel, slank, tynn i håret, heller typus ansatt enn noen som arbeider fysisk med hendene og kroppen; vel behagelig med et flyktig blikk gjennom brilleglasset, rutene som vern, ingen fare. Typus tøffelhelt. Trenger du noe hjelp? spør jeg. Nei, nei, alt er greit, svarer han på tilbudet mitt. Og det var det med vår første samtale, og med mine mellommenneskelige relasjoner i dag.

Enhver situasjon har sitt eget språk. Har denne fargeløs mann har hatt del i livet mitt? I min utukt? To dører og maks tre meter oppgang, litt mer enn en trappeavsats, det er ikke virkelig nok avstand for grense opp ulike liv. Og dog var det for den første gang at jeg så gjennom den motstående døra inn i det nærliggende hjemmeriket der da jeg styret i retning av min leilighet; jeg tok ikke mer enn en titt på møblene i entréen, en hvit benk, en kommode, det mørke mønsteret til tregulvet, den åpne døra til badet ved enden av korridoren som virket som en tvilling av mitt, et hvit flislagt lyst rom uten vinduer.

Alle andre dører, til høyre, til venstre, lukkede. Jeg pleide å elske vinternetter, ventet lengselsfull på det klokkeklare frembruddet, yndet deres tillokkende prakt, et løfte i all sin glans av egalisering, snøflakenes dans. Ikke lenger. Natta er uinnskrenket utenfor.

Comment » | Category: Billed, Stemninger | Schlagwörter: , , , ,

Før

Januar 11th, 2013 — 1:49am

Denne natten hadde det nye året nettopp akkurat begynt. Få timer før hadde det gamle avsluttet med en fin film, femtitallets historia om narkotika, presse og en tid fylt av politiske omveltninger, fare og ferd og da en femme fatale var enda ei kvinne, forførende som en tropisk syklon og herjende som bare et blikk som varer tro og lov; vi så den sammen og drakk og snakket litt.

Filmen var mediokre som jeg liker å si, selv om den varte opp med et godt slags humør og selvironi og ikke sparte opp med blunking med øynene og skamløse, skrullete karakterer. De mørke skyggene under øynene fordypet mens vi drakk, den brune whiskeyen brant søttsmakelig på leppene og tunga og djupere ennå, 28 år gammel Kentucky straight bourbon, stoffet som kun revolusjonærer drikker i gamle dagenes skuespill. Jeg latet meg på sofaen, han satt på hjørnet av sengen, fjernsynet flimret og dyppet rommet inn i flyktig blå, sjatteringer som fortalte om gamle mysterier og drap, fremmede tunger som smigrer kvinnene og utvelger de i stand til å føde, bæredyktige motiver; nefarious plots som jeg liker å si når jeg klarer å gjennomskue garnene mediene innfløkter virkeligheten i.

Øyene med palmevekst og brennevin smuggling og et fyrstikk nær til lunten, boksekamper, ulovlige veddemål på hanekamper, erobring og betvingelse, plutselige værforandringer og væte, oljehinne på huden, blod på tann. Filmen varte lenger og lenger, tålmodigheten min svant, liksom innholdet til et krystallglass eller to, to deler Sambuca, tre mangojus, blandet med en liten sprut av pepper, perfeksjon, etter min egen oppskrift; Hasardeurene, sa jeg, til sist lot være til å stifte brann til himmelen. Det nye riket eller året ble velkommen med mye blod på gatene, separerte fingrer, glassbiter og regnbyger. Deriblant utåndet byen spredte tenner og enkelte hjerter, fast håp og tomme løfter.

Vi lyttet til musikk før vi la i vei til klubben, jentepop som jeg hadde tatt med, julegaver til foreldrene mine; mens han gjorde seg klar, kåret jeg Ultima Underworld II, det hadde et fortreffelig score som tidlig videospill som kom ut i 1993. Tjue år senere er dets musikk fremdeles kjempeflott og stemningsskapende; vi forlot leiligheten kl. 4. Natten kom til å begynne, året også, stjernene blinket optimistisk, vi ventet ikke lenger, og iblant siden da lurer jeg på at det har ikke vært endå mer enn ti dager siden den gang, og de ble alle utfylt så raskt.

Comment » | Category: Billed, Stemninger | Schlagwörter: , , , , ,

En tungekrøll som barnesang

Juli 5th, 2012 — 2:51pm

Tre små kinesere på Høybroplass
satt og spilte på en kontrabass.
Så kom en konstabel, spurte hva var hendt,
tre små kinesere på Høybroplass.

Tra sma kanasara pa habraplass
osv.

Tri smi kinisiri pi Hibripliss
osv.

Træ smæ kænæsæræ pæ Hæbræplæss
osv.

Trø smø kønøsørø pø Høbrøpløss
osv.

Comment » | Category: ?? ????? ?????, Nota | Schlagwörter: , , ,

Kun en tekst

April 10th, 2012 — 12:01am

Den siste boka jeg har lest er „Like sant som jeg er virkelig„, forfatteren er Hanne Ørstavik. Jeg leste den på norsk etter at jeg hadde lest oversettelsen til tysk allerede i 2003 da jeg hørte på forfatterens lesning på bokhandelen Hugo Frick (som ble stengt ved slutten av 2006), og at jeg leste boka på ny skyldes en muntlig eksamen for noen dager siden. Jeg ville forberede meg ved å lese teksten høyt og helt tydelig for å forbedre både uttalen min og mitt ordforråd. Boka handler om ei ung kvinne som heter Johanne og som en dag finner seg alene og låst inne i rommet sitt. Teksten beskriver følelser hennes, og leseren får et blikk på livet hennes; hennes håper, tvil og hva hun er redd for. Jeg kjøpte denne boka i 2006 når jeg var på ferietur i Oslo, og dette kjøpet er noe helt normalt for meg for jeg pleier å kjøpe bøker i alle steder hvor jeg er på reise. Nesten aldri kommer jeg tilbake fra en tur uten at jeg har kjøpt nye bøker. Faktisk, ofte forbereder jeg reisene mine med å slå opp på internett hvor jeg kan finne spennende bokhandler, og i hver by er bokhandler og antikvariater viktige severdigheter for meg. Jeg var, for eksempel, utrolig glad at jeg kunne gå til Strand’s som er en tradisjonsrik og velkjent bokhandel i New York City, hver gang da jeg har vært der siden 2000. Damms Antikvariat var en kjempefin plass i Oslo da den fantes ved Christiania Torv mellom Rådhusgata og Øvre Slottsgate (skjønt litt dyrt), de har flyttet til Frogner i mellomtiden. Butikken en må ikke gå glipp av i Paris er Shakespeare and Company i nærheten av Notre-Dame katedralen og Seine-bredden. George Whitman greide å skape et fluktrom som varer bibliomaner, avsidender og turister alle sammen og gir dem pust å drømme igjen midt i byen, midt i den moderne verdens rastløshet. Dessuten bruker jeg internettet for å kjøpe bøker, både lærebøker for universitetskursene og forskningen min og gamle bøker for jeg er interessert i å samle sjeldne, antike bøker, særlig bøker som stemmer fra den tidlige humanistiske boktrykkeri-tradisjon (for eksempel pene trykk av klassikerne i Aldus Manutius‚ forlag og Elzevirernes reiseutgaver som høyeste uttrykk av den nederlandske gullalderen) og også fra den franske opplysningstiden.

Comment » | Category: Miscellaneous | Schlagwörter: , , , , , , ,

No-d-fr-e

März 9th, 2012 — 1:46am

Problemet med rasisme er ikke faktaene, men tolkningen.
Das Problem des Rassismus stellen nicht die Tatsachen dar, sondern ihre Deutung.

Å vandre langs bokreolen, det er en innbydelse å gå på tur.
Se promener le long de la bibliothèque, sans hâte, c’est une invitation à flâner.

På den tjuefemte time. Festen varer ennå helt kjempefin.
25th hour. Party still going strong. (4.-5. mars 2012)

Comment » | Category: Nota | Schlagwörter: , ,

‚Vastly inflated‘ does not even come close

Januar 20th, 2012 — 8:25pm

A couple months ago, I wrote somewhat amused about Google’s new reverse image search feature and some of its more entertainingly absurd results.

Well, now as Google have reworked and put into place their new search routines, in addition to a revamp of their homepage, which for the general user appear to work fine (in mysterious ways, though), another example of the inner workings gone awry seems to corrobate the need for wider fine-tuning of the beast and its algorithms.

I found this one while searching for a potential Norwegian dialectal term, which may factor in as Google, in general, seems to consider any language but English somewhat exotic which comes to light when it is acting in its quixotic manner. Just try for yourself:

1. Enter „først og fram“ in the Google search box and press enter.
2. You get: „About 662,000 results (0.11 seconds)“.
3. Take a look at the results and then go to page 2 of the search results.
4. At the top, it now reads: „Page 2 of 12 results (0.25 seconds)“.
5. Say out loud „huh?!“ and take a walk.

NB: The common and correct phrase in Norwegian is „først og fremst“, and although you may find „først og fram“ in the vernacular, it is not recommended for use in written Norwegian. It corresponds to the English „first and foremost“ and is similarly formed and cognate to the German „zuerst und zuvörderst„.

Comment » | Category: Miscellaneous | Schlagwörter: , , ,

Andre haiku

Januar 6th, 2012 — 2:48am

vannet kruser, over grusen
jevn bølgegang
imens isdrift

tusenfryd
og andre blomster
en rad av hvite hauger

lysning i skogen
soldrift
gyldne verslinjer på kvister

denne vårvisen ble tatt
fra ordboka
imens regnbygen

med spisse fingre
isdrift
slår vi gjennom lufta

Comment » | Category: Dikt | Schlagwörter: , ,

Back to top